Har du tatt til deg en hund- så må du ta det ansvaret så lenge den lever.

Det er jeg enig i, men hva gjør en dersom kjemien ikke stemmer ? Eller den ikke passer inn i flokken- er kjemi med hund egentlig en greie?

Husker enda hvor forundret jeg var, dengang en meget dyktig brukshundmann, fortalte at han ikke hadde kjemi med hunden sin. Sammen hadde de nemlig erobret en hel haug med championat titler. Den gang forsto jeg virkelig ikke hva han mente.

Vel jeg har i ettertid både forstått og ikke minst erfart, det er faktisk en greie, og han hadde så rett.

En blir rimelig grå i håret, for det er fryktelig frustrende når en prøver og prøver , men ting funker bare ikke.

Det blir skikkelig dårlig stemning.

Vi begge fikk det så mye bedre når jeg endelig innså at jeg måtte finne ett annet hjem til den hunden.

Det å ha en flokk hunder som ikke funker sammen er for meg helt utenkelig, ikke er det bra for hundene eller. Å bo og leve i stress er ikke godt for noen.

At det skulle være så god kjemi mellom Cayenne og meg, var det vel ingen som trodde, aller minst jeg. Vi møttes jo på noen utstillinger, og vi likte hverandre IKKE.

Nettopp derfor sa jeg ja til at hun kunne komme hit på ferie- som nå har vart i 4 år.

 Når kjemien matcher- d a er det gøy ha hund, da er det en glede- akkurat slik det skal være.